Tastaturvask, QWERTY
Et sterkt verb i en trang bakgate
Sterke kvinneskikkelser er begrepet med mest ekko i siden Narkohelvetet. Les merDet er fortsatt varmt
Jeg går med dette øyeblikket i meg, mange år frem i tid fra i dag.Kanskje er det en gang på ettersommeren. Det er fortsatt varmt. Jeg er ute å går tur med barna mine. Mine to barn. Les mer
Rett vei
Ingenting viser sannhet bedre enn tid.
Tiden snakker og fortjener å lyttes til mer enn noe annet.
Tid kan ikke forme løgn.
Hvor bruker du din?
sol & støv
ting tar slutt
det må de jo
men kom faen ikke her
å si at ting ikke begynner også
Les mer
venner
tattoverer
navnet på venner
oppover beinet
i spiralformede mønstre
kan snart alle utenatt
de på baksiden
er de vanskeligste å huske
Prügelknabe
Fremtidens kropper liggende døde.
Fremtidens kropper ved den norske furua, i lyngen, langs vannspeilet, over den underlig rolige fjorden.
Støvet siger bort i sommervinden.
Å miste tre gode torskesluker
Noe er i gjære. Det kommer merkelige lyder fra uthuset. Jeg tar med meg lommelykten, og går ut for å undersøke. Når jeg nærmer meg uthuset, blir det med ett ganske stille.
Les merTrout fishing in Valdres
Vi skal ut for å trekke garn. Men, først må vi innom låven. Der har Gunnar tre kalde pils.
Les merFuglene
Fuglene, ja. Hva synger de om?
Der er det brødsmuler, her er friskt vann.
Jeg hadde en sønn en gang, han døde i høyspentmasten.
Obligatorisk jazz-dikt.
Armsterk blåser i hornet sitt
så gummene blør
til negerdans i sumpen.
Les merBlaut
Etter atter en dag uten mening gjør jeg som Pasolinna og Loe.
Farvel by, hei der skog
Vandrende i naturen leter jeg etter det de fant.
Det eneste jeg kom fram til var at godt fottøy ikke kan undervurderes.
# 14 De nye skinnhanskene
25 august 2009 14:30 - Oslo
Nå:
Under et møte ser Inge at han har fått en rift i den ene knoken, det er ikke bra. Det gjelder å være forsiktig, man kan aldri vite hva de jævlene har. HIV, hepatitt, you name it. Han bruker lunsjen til å kjøpe seg noen tykkere skinnhansker. Skikkelig robuste. Etter lunsj mens han jobber kjenner han en barnslig lyst til å få brukt dem. Selv om han sitter i en telefonkonferanse, så ser han bort på det lille bordet. Der ligger hanskene inne i en pose. Han hører knapt på hva som blir sagt, ser heller for seg kveldens utflukt. Han gleder seg.
Les merDrømmedyrene
De har hver sin Statoilkopp.
Hun er fyldig på feil steder, med gule øyne farget av tid og mismot. Han går i joggebukse og bærer preg av å ikke jogge i den.
Macen min
å macen min
jeg bruker deg hver dag
du tar meg verden rundt
på under en dag
du lyser opp
du lyser opp
min hånd tar meg nær
når man skrur den på ikkesant
jeg snakker til macen min ikkesant
hvordan kunne jeg leve uten
macen du står meg så nær
Dypet
"Og mens jeg ligger der, så får jeg en sånn følelse.
Jeg var livredd for det dypet under meg.
Det var jo flere tusen meter ned, så det å så drukne, det var rett og slett et mareritt. Jeg kunne godt ligge på flåten og fryse i hjel, det var greit nok, men som sagt det dypet, det skremte meg virkelig."
Min far og tantes gardin
For en tid tilbake fortalte min far en historie. Den handlet om min tante, hun kunne hett tante Oline, for eksempel. Min far forteller meg altså om søsteren sin, min tante Oline. Han forteller meg at hun var et vidunderlig menneske. Det kan jeg ikke bekrefte, jeg husker henne kun vagt gjennom barnlige øyne, et slags hvitt forheng, men jeg har imidlertid ingen grunn til å trekke hans karakteristikk i tvil. Tante Oline var mesteparten av livet sitt gift med en mann som het Odd. Slik ble han min onkel Odd. Min far forteller meg også at tante Oline alltid kjeftet på onkel Odd. Hun maste på ham konstant. Jeg ser for meg det kunne være en slags godmodig trekk ved dem. Det koselige gamle paret; hun som alltid los skravla gå, og han som lot henne skravle. Slik kunne de nok kanskje se ut, for folk som møtte dem sporadisk, eller tilfeldig forbipasserende i en park.Tante Oline og onkel Odd bodde sammen i et fint hus i et godt strøk av en by på Sørlandet. Det gjorde de helt til de døde. For det gjorde de. Tante Oline og onkel Odd er døde nå. Utenfor huset deres var gata lagt i brostein. Av denne grunn gikk det en svak rystelse gjennom huset deres når store kjøretøy beveget seg forbi huset i gaten utenfor. Min far fortalte meg at slik kunne tante Oline merke hver gang bussen kom, kvart over fem på ettermiddagen. Han fortalte meg også at hver gang den så gjorde gikk min tante Oline til vinduet.
Hver dag, kvart over fem, når bussen kom og stoppet ved stoppet utenfor huset deres, nedenfor den fine hagen deres, sto min tante Oline i vinduet. Grunnen til dette, fortalte min far, var at da kom ungdomskjæresten hennes av bussen, han som hun ikke giftet seg med fordi han ikke var av riktig familie.
Jeg ser henne enda så levende for meg, stående der, fraværende røre langs det pyntelige gardinet hun har hengt opp.
BMX
det er som om BMXen
er lagd av supermetall
fra skjelettet til terminator
og noen meter foran meg
danser parasoll-store flueøyne
av vibrerende magneter
jeg blir dratt lydløst gjennom natten
over asfalten
fra min del av byen
til alle de andre
jeg finnes ikke sliten
bare febervarm
og med kjeften full av bly
lys i gresset på majorstuen
dørvakter med knivsikre vester
vinduer til leiligheter jeg aldri kan dra tilbake til
jeg legger rustningen varsomt
i et blomsterbed
oppe på solli
nei, nei
prater ikke om å bli født på ny
sånne tekster overlater jeg til andre
ville bare si deg
at jeg stikker herifra
og at
du veit
du kan klatre ned fra den fjellveggen du sier du henger i
horelangt inn i østmarka
jeg krøller sammen sjelen
pusten din
de små ordene
som alluminiumsfolie
hiver klumpen
i det dypeste, mest bortgjemte tjernet jeg veit om
horelangt inn i Østmarka
der
svever du på toppen
av svart vann
vil ikke ned
må stupe uti
imponere noen som ikke er der
med feilfri butterfly teknikk
gripe rundt den taggete klumpen
du har blitt
og ta deg med til bunnen
sleip sol
klokka fem
blir det mørkt
da sklir
sola sleip og sliten
fra den ene siden av huset mitt
over til den andre
åtte kvarter bruker den
så kommer de blafrene skyggene fra blomster og trær jeg ikke veit navnet på
inn i stua og oppover de hvite lårene mine
konkurrerer med lyset fra tven
Brosjyre II
Og han leste. Hver dag lå biblioteket tomt, bortsett fra en og annen nærmest villfaren student som hadde rotet seg inn der, oftere enn ikke av rent nevrotiske motiver. Likevel sitter han der, dagen ut. Den dagen også. Og så den. Dagene ut. Og han leste.
Les mer