Prügelknabe

onsdag 17. august 2011 Skrevet av Inge Kvivik

Takk.


Ikke for skriket ditt.
Men for ekkoet som kom tilbake.

Det var nødvendig. Det var nødvendig.

Fremtidens kropper liggende døde.
Fremtidens kropper ved den norske furua, i lyngen, langs vannspeilet, over den underlig rolige fjorden. 
Støvet siger bort i sommervinden.

Blodet på asfalten størkner.
Det slites bort i dekkene på bussene.

Og så valgte du livet ditt så fullkomment galt, så egoistisk og instrumentelt slik bare menneskedyret har for evne. Det enestående dyret, som beviser sitt mørke gjennom dedikasjon, forsakelse og forkvaklende hengivenhet gang på gang. Og så kom dette ytterste feilgrep. Dette, et forfengelighetsprosjekt så bunnløst mørkt, så lattervekkende vondt, så oppsiktsvekkende, så stakkarslig og forpint.

Og så ble du bildet på sveklingens skrik etter et eneste møte med stolthet for oss alle. Slik falt du for oss, til en evinnelig avgrunn. Slik ble du for oss tøykrigeren. Vattdukken, avataren, skapt i sinnkrokene til det selvdøde barnet, smertelig viss på veien det aldri fikk satt ut for seg, alltid for alltid svøpt i de unnværlige tepper og satt ut under broen for å dø, skrikende.
Innehyllet i omtåke og oppstyltet virkelighet. Innehyllet i verket fra avskrevet tap og selvgrodd rettskaffenhet. Innehyllet i lag av falske antakelser og kjemisk trygghet. Innehyllet, før og etter, skriker det fortsatt inni deg. Og det skriker og skriker.

Og så gjorde du det.
Ja.
Du gjorde det. Det er over. Det er ute.
Men det skriker fortsatt. Det skriker og skriker.

Det var nødvendig. Det var nødvendig.

Da det la seg utover fjorden som gand fra jordens begynnelse, ble det godheten som grodde i menneskene. Tenke seg til. Mennesker som oss fikk godheten i gave.

Øynene ble ett. Høflighetsapplausen blåse bort. Forslittheten, fyllet, alt
rasket, alt faenskapet som skaper samskriket vårt, ble borte i dette øyeblikkets klarsyn. Voksenhet este opp i ironigenerasjonen din. Relativisten fikk kneskålene knust, av rett og vrangt, av sannhet. Tenke seg til. At det er stillhet som gror i oss. En samlende stillhet.
En stillhet med visshet om hva som må gjøres.

I livet du har foran deg vil du fortsette å være død. Og skriket, det er allerede øredøvende. Og nå kommer årene. Alle årene. Alderens sigende nedstøvende mentale refleksjon.

Det var nødvendig. Det var nødvendig.

Og det skriker fortsatt i deg. Og det skriker og skriker.
Du vil aldri snakke høyt nok. Du kan skrive deg dine forsvarstaler. Du kan proklamere din overbevisning. Og du kan klore og skrape. Og du kan kutte dine stemmebånd fra halsen, du kan prøve å gnage deg gjennom bordplata for tennene, eller enklere, bare å åpne hodeskallen på dørhåndtaket. Du vil aldri få bale og bakse og frese høyt nok til å overdøve det.

Så fikk vi høre det til sist, skriket ditt.

Det er ingenting for oss. Det er intethet mellom to bomskudd.

Men ekkoet, fra skogen, fra himmelen, fra lufta, fra vannene, fra trærne, de sorte silhuettene i solrenninga. Ekkoet, fra verden, det er svaret vårt.

Takk for svaret.